Jeg kikket innover i T-banen. Det var et grotesk syn

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

Jeg fikk en ubehagelig åpenbaring for noen uker siden. Den var ikke veldig original, og jeg har hatt den tidligere, men da har den bare rast gjennom meg som et ubehagelig gufs.

En flyktig advarsel om å være på alerten, passe litt på så det hele ikke kommer ut av kontroll.

Men denne gangen traff det meg så hardt at engstelsen bråvåknet og en indre stemme ropte: Det er allerede ute av kontroll!

Scrollet og scrollet

Tilbake til åpenbaringen. Jeg skulle ta T-banen til en lunsjavtale og gikk om bord i en tettpakket vogn. Likevel klarte jeg å kapre et ledig sete ved vinduet på solsiden av T-banen.

I det øyeblikket jeg satt meg ned på setet, hadde jeg mobilen fremme og var i gang med å scrolle.

Én etter én jobbet jeg meg systematisk gjennom appene; Instagram, Aftenposten, Facebook, Fantasy, VG, Snapchat … sjekket varslinger på jakt etter skryt og bekreftelse, humret hånlig av andres dumhet, scannet feedene etter sjokkerende nyheter eller underholdende videoer.

Mens jeg scrollet, ble jeg plutselig avbrutt av to tenåringer som satt på setet foran meg og delte en latterkrampe over en video. Irritert over avbrytelsen, stirret jeg surt på dem før jeg senket blikket og fortsatte mitt digitale fornødne.

Jeg var godt i gang med innholds-fråtsingen igjen da jeg knep meg selv i å kjøre den samme mobil-løypa om igjen; Instagram, Aftenposten, Facebook, Fantasy, VG…. Jeg var i ferd med å jobbe meg igjennom akkurat de samme appene, nyhetssakene og varslingene på nytt, uten egentlig å legge merke til det.

Som om målet ikke var innholdet, men den umettelige sjekkingen og scrollingen. Som om jeg var en Gif i loop.

Forferdet over min meningsløse atferd slapp jeg telefonen ned i vesken og kikket innover i T-banen.

Les også: Ferske foreldre kan tenke at to timer er en veldig kort fest. Så feil kan man ta

Digitale Kristus

På radene bortover satt ni av ti reisende med ansiktet begravet i hver sin mobiltelefon. Det var et helt normalt bilde, men der og da et grotesk syn.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Ingen syntes å reagere på at nærmest hele T-banen satt som paralyserte zombier og stirret på hver sitt lysende rektangel. Hadde de sittet der med hver sin sprøyte i armen i stedet, hadde nok noen skreket ut om epidemi. For det var sånn jeg følte meg, som en junkie.

En slave av dopaminet som pumpet ut i blodet fordi hjernen min trodde det fantes en mulighet for litt belønning eller spenning. Gud forby at det skulle komme et øyeblikk av kjedsomhet, av indre refleksjon eller passiv observasjon.

Måtte tommelen min skåne meg for tilstedeværelse og vennlig blikkutveksling med andre passasjerer. For vakker natur og landskap som seiler forbi.

La skjermen lette meg for ubehagelig empati-trening, som slitne unger på vei hjem fra barnehagen eller gamle folk som sikler etter plassen min.

Bare senke blikket, og vie livet mitt til den digitale Kristus. Ubehaget jeg kjente i magen da jeg innså min egen avhengighet, rommet mer enn bare frykt. Den rommet også anger og tristhet. Hvor mange menneskemøter hadde jeg scrollet forbi?

Kunne en stadig økende indre uro vært erstattet av ettertanke og dagdrømmeri? Hvor mye tid med barna mine har jeg ofret? Hvilke verdier har jeg videreført til dem gjennom min skjerm-besettelse? Hvilke tanker og ideer vil aldri bli født på grunn av den?

Lettere til sinns

Den siste måneden har vært annerledes.

Jeg har hverken kjøpt meg dum telefon eller låst mobilen inn oppbevaringsbokser, men jeg har droppet scrolling, sjekking og klikking som tidsfordriv.